Cecile fortæller...

Being a volunteer is the most rewarding experience I have ever experimented. I went to India in November and was sent for 2 months to a small school in Coimbatore, Tamilnadu, to teach the kids Basic English. I couldn’t expect a better interaction with them: First, as they were eager to get to know me, they couldn’t help asking questions about my country which made me feel comfortable. Then, we moved on grammar rules, vocabulary, games, songs and stories.

On Christmas time, we worked out choreography and they really enjoyed performing it for the school day program. By the end, I think they improved their spoken English and could even manage with a bit of French.

Moreover, my stay in the YWCA hostel was another way to assure a lot of Indian culture as I used to live with the lo-cals and this made the adventure more precious.

Obviously, I can’t omit that I had to face culture shock, misunderstandings, religious issues or health problems. But I knew I could always rely on my coordinator to help me out and felt secure. All in all this experience made me grow, taught me tolerance and opened my mind….I’ll definitely come back one day to work for another project.

Kyle fortæller...

My experience here in India has been one that I will never forget. Over the past three weeks I have spent time in one orphanage and two schools. The children have huge smiles on their faces when we come around, but behind the smiles you can see the hurt in their eyes. These children tell us of their dreams for the future, but their future looks bleak from their current situation. Before I came to India I imagined an orphanage with bunk beds, a dining hall, a playground, and a washroom in which the children could bathe. Well, I arrived to an orphanage with facilities that were far from that. These little boys and girls pile into the same beds with each other in rooms that don't even have real doors, let alone heat.

The orphanage only has four rooms. One room for the boys, one for the girls, one for the adults who run the orphanage and one tiny room for the kitchen. Each bedroom is probably no larger than 12 by 12 and the kitchen is no larger than 4 by 6. There is a common area that is not sheltered. Past volunteers have built two toilet stalls that are in the common area. Each child's story is heartbreaking, and makes you only want to help even further. Today while we were at the orphanage, we talked to a lady who is staying there because her husband left her and her four children for a new wife. She hopes to live there and not only improve her life, but the lives of these orphaned children. Today was her first day there, and it was an emotional day for her also. I didn't fully understand what she was saying, but the tears streaming down her face said enough. Something needs to be done.

Julien fortæller...

These children face not only poor living conditions, but a lack of healthcare and education as well. Volunteers are essential to the success of these programs. They need people to teach in the new schools and to assist in the various other programs. After just spending one afternoon with the children at the orphanage, I felt like I had really done something good. These programs could use skills from every area. A huge asset would be a volunteer that could speak Hindi, or a nurse that could provide basic healthcare, or a multitude of other things. But even volunteers like me, who have nothing really specific to offer, are great assets. Sometimes these women and children just need a shoulder to lean on and someone to talk to.

Many of these programs focus on building their self-confidence, to give them the momentum that they need to survive on their own. This experience has opened my eyes to many things that I never knew existed. It's hard to imagine the problems that these people face when we can only see them from the television set or the newspaper. I never would have guessed how much one dollar could accomplish, but I now realize that it can accomplish a lot. I urge anybody who is interested to get involved because you won't regret it. An experience like the one that I have had will only make you want to help even more. Sincerely, Julien

Sara fortæller...

My time at the project (St. Johns School in Gowridbidnur) was wonderful, not less than that. I learned so many things from teaching, from the children there, from the teachers and also from living in the village. For me it was an amazing experience to see how everyday-life is in rural India. I was never bored! Always someone inviting me to their houses, giving me food and they were always very interested in talking to me.

The school is such a lovely project. I was teaching in pre-nursery, 5.std and 7, std. In pre-nursery it was sometimes a little difficult to keep the children quite while we were teaching. The small children were so much fun. In 5, 6 and 7 std. teaching was easier. My host family has been abso-lutely amazing! They are the loveliest people and they sure will be my friends for the rest of my life. They have helped me much and they have been taken so good care of me. They made me feel like a part of their family. I have always felt that I was very welcome.

All in all, I wouldn’t have missed my stay in India for anything else in the whole world because of the school and family.

Michale fortæller...

My experience working with the women’s group has been extremely rewarding. They are so eager to learn and to improve not only their own lives but also the lives of their families. They work very hard on their embroidery and show great attention to details. These sewing sessions also provide a great time to socialize as they form a wonderful bond of sisterhood. They help each other with the embroidery and make sure everyone is included. I am privileged to teach English to these amazing ladies after their sewing session. We have reviewed and continue to build upon – phonetics, spelling and the use and meaning of adjectives. When they don’t quite understand the meaning of the work, my humble attempt at drawing does the trick. They write down the English accompanied by the Hindi. So they can review their work at home. Many of them show what they have learned at school to their children. So not only do the lessons greatly benefit the women, they also benefit their children. We have also continued with maths, addition and subtraction in particular. My only regret is that I have such a short time to spend and to work with women. Thank you for everything!

Ingrid fra Norge:

Ut fra den travle hovedgaten  Main basar, gjennom et sidesmug  mellom trange murhus og småbutikker, inn til venstre og opp en trapp til 4 etasje. Her holder Salaam Baalak Trust til! Salaam Baalak Trust er organisasjonen for gatebarna i Delhi og har flere sentre rundt om i byen. I disse skitne murlokalene bor 60 små gutter ! De er ca. 8-12 år gamle, de fleste har øyne som vitner om en vanskelig start på livet. Mange av dem har rømt fra sitt hjem langt fra Delhi, de har sneket seg på et tog inn til hovedstaden og kanskje levd flere måneder eller til og med år i det harde livet på gaten før de er blitt tatt opp av Salaam Baalak Trust. Det er i nesten alle tilfeller en grunn til at de har forlatt sitt hjem. Enten det er familievold, fattigdom eller andre årsaker har nok de fleste erfart at livet på gaten har vært minst like hardt. Dette er også synlig  på dem. De har store arr, kutt og sår på kroppen,  mange av dem har vært avhengige av narkotiske stoffer, og de har et konstant behov for oppmerksomhet og godkjennelse, som vises gjennom sterk konkurranse om de få voksne tillitspersonene som er der. Men for å beholde sin autoritet og kontroll på de 60 ville guttene, gir ikke lærerinnen særlig mye positiv respons.  I skoletiden er det streng orden i klasserommet, guttene sitter  i fem rekker på gulvet fordelt etter nivå og snur de seg eller flytter de seg utenfor kan det hende de blir slått. 

60 gutter bor, går på skole, sover, vasker seg og leker i disse lokalene. De har konstant 59 andre rundt seg. De får ikke gå ut, da vil de trolig bare rømme og havne opp med narkotika eller prostitusjon på gata. Derfor er alle vinduer gitret, takterrassen dekket helt rundt med piggtråd og trappeoppgangen besatt av sikkerhetsvakt i uniform og med kjepp klar til å banke de som kommer for nære utgangen. Bare når noen av guttene skulle si hade til meg og fulgte meg til utgangen sprang vakten opp etter dem med kjeppen sin for å vise sin posisjon. Men tross at de lever i den leiligheten og alltid må gjøre og respektere hva de voksne sier, ja og tross alle vanskeligheter fra der de kommer fra og hva de har opplevd av frustrerende situasjoner  og vonde erfaringer, så er de så utrolig glade! Og da blir jeg og så glad i dem!  For selv om det ikke står så veldig bra til med alfabetkunskaper  og halvparten av dem ikke engang kan telle til hundre på sitt eget språk, så har de et utrolig potensiale til å lære! Fra 10 om morgenen var jeg der når de hadde undervisning, og jeg var eneste volunteer på dette stedet.Vanligvis var jeg med i undervisningen i klassen, og av og til kunne jeg ta med meg en liten gruppe som jeg kunne gi min egen undervisning. Det var kjempegøy! Språket var selvfølgelig en barriere som gjorde at jeg ikke kunne gi dem for eksempel oppgaver eller fortelle ting,  men gjennom oversiktsplakater og tegning pugget vi alfabetet, farger, dyr, kroppsdeler og familiemadlemmer på engelsk. De var kjempeengasjerte og lærte raskt. Vi spilte også bingo som var kjempeeffektivt for å lære seg tallene på engelsk. Og slik lærte jeg også tallene på hindi!! De var også veldig flinke til å lære bort språket sitt til meg.
Kl. 13 dro jeg til lunch med de andre volunteerene som jobbet på andre institusjoner i Salaam Baalak Trust , vi møttes som regel på Sams cafe som lå rolig til på et tak høyt over alt kaos nede i main basar.  Siden vi hadde to timers pause var det masse vi kunne gjøre midt i sentrum av Delhi, vi besøkte templer, museer og basarer, utforsket nye steder eller satte oss i en av de mange store flotte parkene.
Klokken 3 dro vi tilbake igjen hvert til vårt. Nå var det leketid for “mine” barn helt til klokka 5. I denne tida ble bingo et populært spill. Men siden det ikke var alle som klarte å henge med på engelsk, og siden det var ettermiddag og leketid, så ble det på hindi, og med bare tall fra en til femti! Vi spilte også frisbee og fotball, tross den dårlige plassen.  Forruten å tegne en del bodybuildere og supermenn var de også glad i å tegne av fra skolebøkene og plakatene. De var veldig politisk korrekte og moralsk riktige, så når de en dag fikk se et av mine vogueblad var det nok en ny opplevelse for de fleste!
Solbrillene mine vant også enorm popularitet, de syntes det var forferdelig morsomt å ta dem på seg, lage pose, og bli tatt bilde av. Også viste jeg dem bilder fra Norge, familien min og babybilder av meg selv. Om de ikke kunne telle til hundre, visste de i allefall hvor Norge lå hen på kartet når jeg dro derfra!

» Top

Anna fortæller....

The orphanage was amazing and kids were lovely. Coordinator was very easy to reach and very good. The ambulance project was great also. Host family was wonderful.

» Top

Lise fortæller......

Om opholdet levede op til mine forventninger? For at være helt ærlig, så vidste jeg ikke rigtigt, hvad jeg kunne forvente og håbede derfor bare på en fed oplevelse. Og det fik jeg!
Lige fra jeg ankom til Indien, var turen et stort, uforudsigeligt eventyr. Alting er så anderledes fra hvad man er vant til og i visse situationer tror jeg det er umuligt ikke lige at tænke tanken: "Hvad laver jeg her?" - for dernæst straks at få svaret: Jeg er her, fordi alting er så nyt og spændende og fordi alting sker, når du ikke forventer det.
Maden var én ting - Utrolig delikat. Naturen en anden ting - fascinerende. Når du kigger til højre, ser du palmer, grønne og blomstrende områder og hvis du så kigger til venstre, ser du faldefærdige huse og personer som sidder på jorden og sorterer skrald. Det var nok det mest fantastiske ved Indien - alle kontrasterne, som konstant fanger dit blik.
Under mit ophold, fik jeg muligheden for at besøge forskellige byer i forskellige stater - både sammen med koordinatoren og på egen hånd. At rejse rundt på egen hånd var en anden givende oplevelse. En fornøjelse i visse situationer og en udfordring i andre situationer, som "tvinger" dig til at tænke således: "Nårh ja, jeg ser tiden an og tager det, som det kommer" hvorefter du springer på en bus og håber på at ende det korrekte sted! Ganske vist er inderne meget flinke og hjælpsomme og vil dermed gerne vise vej... Problemet er bare, at de ikke altid ved, hvor stedet er og blot peger en tilfældig retning!

Med andre ord: det har været en fantastisk oplevelse, som jeg ikke ville have været foruden.
Du spørger også til, hvad der var knap så godt. Det eneste jeg kan sige, er at selve introduktionsugen ikke var som beskrevet. Bare en lille ting som at yoga undervisningen var aflyst, ærgrede mig lidt. Ligeledes stemte de oplysninger jeg havde fået tilsendt omkring projektet og stedet jeg skulle bo, ikke overens med hvad jeg fik oplyst, da jeg ankom. Det fik én til at blive lidt forvirret. Nok mest bare fordi alt er nyt og de info rmationer ligesom var det eneste, man havde at forholde sig til hjemmefra.
Når dette er sagt, så er det dog ikke noget, som ødelagde min oplevelse på nogen måde. Jeg er kommet hjem med så utrolig mange gode oplevelser. Men når du nu spurgte...
Hvad vil jeg huske? Der er så mange stærke indtryk og situationer, som jeg vil huske. Jeg var kun afsted 4 uger, men på de uger føler jeg virkelig, at jeg har oplevet så ufatteligt meget. Og så er det jo bare et plus, at vi var fire piger fra Danmark, så der derved er nogle at dele alle oplevelserne og minderne med, når vi alle kan mødes igen. Og så skal det desuden også lige nævnes, at Dwarakanath var en meget, meget behagelig og trofast person. Man kunne altid ringe, hvis der var noget og han var der altid til tiden, hvis man havde en aftale med ham. Det giver en sikkerhed, som er rigtig behagelig, når man rejser i så fremmed et land.

» Top

Line fortæller.....

The programme was fantastic. Thank you for so much for opening your home to me and providing me with some amazing “Indian” experiences. Bandhu and Rajan were really helpful. Helpage (ambulance) was an eye opening experience to see and meet people living in Faridabad and surrounding rural areas and learn about their living conditions. The orphanage was great and I had a really good time. Also, things were very flexible and we could adapt the programme to suit ourselves.